Impuls
Piano solo.
Innspilt januar 2011.
Det kan være problematisk å realisere en indre klanglig forestilling i et ferdig verk. Det som startet som en intens ild risikerer å ende opp som en tørr øvelse. Selv om utgangspunktet til musikken kan være en heftig improvisasjon kan energien gå tapt på veien mot det ferdige verket. Aspekter som notasjon og komposisjonsteknikker kan stå i veien for den musikalske energien, og det som på det intellektuelle plan virket fascinerende kan ende opp som en tom konstruksjon. I stykket Impuls ønsket jeg å beholde den opprinnelige musikalske energien – fra ideens unnfangelse frem til ferdig verk.
Dette ville jeg oppnå gjennom å analysere min egen musikalske underbevissthet før den kom i kontakt med den våkne intellektuelle bevisstheten – selvsagt influert av ideer hentet fra psykoanalysen. Gjennom frie musikalske assosiasjoner, fantasier og drømmer skulle jeg nå inn til en ubevisst energisk del av musikaliteten som ikke var like påvirket av intellektuelle komposisjonsteknikker som den våkne delen. Her var ingen ideer for dumme eller banale. Etterpå kunne disse ulike lagene av musikalske impulser bearbeides og analyseres.
For å gjøre veien fra idé til klingende resultat så direkte som mulig, var verket skrevet for klaver solo, og basert på klaverimprovisasjoner. Improvisasjonen representerte de frie assosiasjonene, fantasiene og drømmene, mens et dataprogram registrerte improvisasjonene og hadde rollen som terapeut. Improvisasjonene ble analysert, bearbeidet og restrukturert. Her hadde jeg muligheten til å oppnå en dypere forståelse av mitt eget musikalske jeg. Siden jeg arbeidet direkte med klaveropptakene, kunne jeg gå rett inn i den musikalske strukturen og flytte på hendelser. Den direkte arbeidsmåten gjorde at jeg unngikk at intellektuelle lag i komposisjonsprosessen fjernet den opprinnelige energien.
Det siste som ble lagt til var notasjonen. Her skrev jeg gjennom musikken i mange omganger, og for hver omgang tilføyde jeg et nytt lag ideer. Energien ble allikevel ikke tapt. I motsetning til en syntetiserende prosess der man bygger et verk opp fra små atomer startet jeg her med en improvisatorisk strøm som deretter ble skrellet ned til et stykke musikk. På denne måten beholdt jeg energien fra det opprinnelige øyeblikket.
Underveis i komposisjonsprosessen akkumulerte det seg så mange lag med strukturer at kompleksiteten nærmet seg et uspillelig nivå. Men i stedet for å forkaste materialet til fordel for et mer gjennomførbart notebilde, bestemte jeg meg for å skrive stykket med tanke på en innspilling. Stykket ble komponert som en samling små deler. De 298 delene ble spilt inn enkeltvis og deretter satt sammen i klippeprosessen. Slik ble den høye kompleksiteten allikevel praktisk gjennomførbar. Mange komponister som f.eks. Mozart, Nancarrow og Ligeti, har gjennom musikk for selvspillende instrumenter, undersøkt ulike former for utopisk, uspillelig musikk. Men i motsetning til disse ble mitt stykke spilt inn av en av en musiker og ikke en mekanisk innretning. Slik ble denne utopiske, uspillelige musikken tilført et menneskelig aspekt.
Den opprinnelige tittelen var I Guess I’ll Have To Dream The Rest, hentet fra en standardlåt fra 40-tallet, men verket ble senere omdøpt til Impuls. Tittelen Impuls spiller på øyeblikkets rolle i de underbevisste strømmene som utgjorde stykkets materiale. Strømmene inneholdt mange merkelige deler, bl.a. snek det seg flere ganger inn harmonisk materiale fra tv-serien X-files. Ingen musikalske impulser var for banale, og etter de var innspilt ble de bearbeidet, analysert og flyttet inn i det ferdige verket.
Impuls ble komponert i år 2000, revidert i 2011 og innspilt 20. – 21. Januar 2011 på Henie-Onstad Kunstsenter.
Ellen Ugelvik: Piano
Cato Langnes: Innspilling, miksing
Asbjørn Blokkum Flø: Innspilling, klipping
Notto Thelle: Assisterende lydtekniker
Takk til Lars Mørch Finborud, Henie-Onstad Kunstsenter og Notam.