Fallet
Musikk for saksofon, accordeon og kontrabass.
Urfremført 16. februar 2000.
Etter Spranget skrev jeg Fallet. Sommeren 1999 ble jeg kontaktet av noen venner som nettopp hadde startet et nytt ensemble. Navnet var Poing og besetningen var saksofon, accordeon og kontrabass. De ville bestille nyskrevet musikk av unge komponister, og lurte på om jeg hadde lyst til å skrive noe. Klanglig virket besetningen svært vanskelig å skrive for, men samtidig hadde ryktet gått i forveien om at gjengen var i stand til å spille det meste, og at de aller helst spilte nyskrevet musikk. Jeg takket selvsagt ja og satte i gang med komponeringen av det som skulle bli stykket Fallet.
Konseptet til Fallet var inspirert av Albert Camus’ roman med samme navn. I denne eksistensielle romanen der en livskrise med et påfølgende fall bort fra det lykkelige, men hyklerske borgelige livet behandles, ble jeg fascinert av fortellingens struktur. Hovedpersonen starter livet som suksessfull og idealistisk advokat i Paris men ender opp strandet på en bar i Amsterdam. Dette fallet understrekes også av omgivelsene han befinner seg i, og lagene med sirkler som utgjør Amsterdams kanaler har fått flere til å peke på paralleller mellom Camus’ Amsterdam og helvetets sirkler i Dantes Inferno.
I stykkets komposisjonsteknikk ønsket jeg å jobbe med de samme kompositoriske strukturene. Jeg ville starte med en utopisk musikalsk struktur, en tilsynelatende klanglig, rytmisk og harmonisk lykke. Denne kunstig konstruerte musikalske situasjonen ble gradvis brutt ned trinn for trinn helt til det bare var rester igjen. Gjennom computerstøttet komponering var jeg i stand til å strekke og bøye helt fleksibelt på alle parametrene i den musikalske strukturen, slik at nedbrytningen av musikkens deler kunne foregå gradvis slik som i romanen. I romanen åpner fortellingen med slutten før vi går tilbake til historiens begynnelse. På samme måten åpnet også stykket med de siste restene av det musikalske materialet før det fortsatte med nedbrytningen av den opprinnelige utopiske musikalske strukturen.
Stykket ble urfremført på klubben Blå i Oslo 16. februar, 2000. Mange unge norske komponister var på slutten av nittitallet svært opptatt av nykompleksiteten i musikken. Modernismen med Stockhausen og Boulez, samt senere komponister som Brian Ferneyhough og Richard Barrett, stod som en essensiell korreks til foreldregenerasjonens fokus på klang og gestikk. Dette nokså barnslige, men viktige bestefarsopprøret, resulterte i flere ”retromodernistiske” norske verker, og med ensemblet Poing fantes det musikere som både ville og kunne spille denne musikken. Nå, flere år senere, er det ikke så lett å se de direkte sporene av denne musikken i Norge, men i en kort periode var denne formen for strukturell kompleksitet blodig alvor for unge norske komponister.
