Ciaccona
Elektronisk musikk for mobiltelefon.
Publisert i august 2007.
I 2007 fant foreningen Ny Musikk i Oslo ut at de ville kaste seg på mobiltelefon-hypen, og inviterte en gruppe komponister og musikere til å lage ringetoner. Mitt utgangspunkt for denne mikrokomposisjonen var en økende irritasjon over hvordan det offentlige rommet ble mer og mer gjennomsyret av mobiltelefonenes elektroniske banaliteter. Nå, bare få år etter, er det som om jeg ikke legger merke til dette lengre, og det irriterer meg i hvert fall ikke.
Det er som om det offentlige rommet har absorbert all den nye lyden og lagt det til som nok et transparent lag på toppen av den akustiske informasjonen som allerede var der. Om man lytter til lyden av et moderne byrom, er det som om man kan foreta arkeologiske, akustiske utgravinger bakover i tid. Lyden av mobiltelefoner, biler, trikker, fugler og regn, hører alle til i den moderne byen, men samtidig representerer de ulike deler av den akustiske byutviklingen.
Uansett, for å oppnå en mer nøytral klang fra mobiltelefonene ønsket jeg å gå tilbake til de monofone enkle ringetonene fra mobiltelefonens barndom. Dette ville passe bedre til det begrensede formatet, og slik ville man kunne utnytte mediet til fulle. Som modell for enstemmige komposisjoner med høy kompleksitet valgte jeg selvsagt J. S. Bachs Sonater og Partitaer for solo fiolin, siden disse er selve arketypen på konstellasjonen én stemme og høy kompleksitet. Ciaccona er forøvrig en av satsene i Sonater og Partitaer for solo fiolin, og på samme måten som denne satsen fremviste alle aspektene ved datidens virtuose fiolinspill, skulle min Ciaccona også briljere i det moderne ringetoneuniverset.
Det er selvsagt her det begynner å bli komisk. For det første er det klart at folk flest ikke vil oppleve det som en lettelse å bytte ut Nokiavalsen med forvrengte støykomposisjoner, noe jeg også fikk flere tilbakemeldinger på. For det andre kan man virkelig spørre seg hvordan jeg hadde tenkt å oppnå den samme kompleksiteten som Bach i en ringetone. Men denne kombinasjonen av stupiditet og blodig alvor ga hele prosjektet en fascinerende ambivalens.
Utgangspunktet for komposisjonen var små lydfragmenter fra en gammel ringetone. Denne ringetonen dekonstruerte og rekonstruerte jeg i et dataprogram, til jeg hadde en modell som var fleksibel nok til å kunne formes kompositorisk. Ut fra denne modellen hadde jeg tilstrekkelig materiale til å la komposisjonen vare i en hel ringetonelengde. Det vil si 30 sekunder.
Ciaccona, original versjon:
Ciaccona, alternative versjoner: