Ragnarok
Lydinstallasjon.
Høyttalere og analog elektronikk.
Vist på Kunsthøgskolen i Oslo og på National Centre for Contemporary Arts i Kaliningrad, Russland, 2011.
Historien om Europa og Richard Wagners liv og verk er tett sammenvevd, og i ettertid er det lett å se Wagners megalomani, nasjonalisme og antisemittisme som onde varsler om kommende tider. Samtidig representerer Wagners verker en fascinerende, radikal, ny form for kunst. Ikke i noe verk er denne dualiteten mer tydelig enn i Der Ring des Nibelungen (1848-1874). I dette 15 timer lange utrolig kompakte verket finner vi kompleks kunst og nasjonalt svermeri side om side.
Men hva om vi komprimerer Der Ring des Nibelungen ytterligere, til vi kun står igjen med en musikalsk elementærpartikkel? En Wagnerpartikkel med så konsentrert masse at den inneholder hele Ringens tyngdekraft i et eneste spekter, i et eneste sekund. Og hva om vi strekker denne partikkelen ut i det tredimensjonale, klanglige, tid-rommet; vil det forandre hvordan vi opplever denne kompakte samlingen pulserende Wagnerbølger, eller vil denne konsentrasjonen av historisk masse skape en så stor tyngdekraft at den kollapser og absorbere alt og alle som omgir den?
I den franske matematikeren og fysikeren Jean Baptiste Joseph Fourier’s hovedverk, Thêorie analytique de la chaleur (Analytisk teori om varme, 1822) viser Fourier at alle periodiske funksjoner kan fremstilles som en sum av sinus- og cosinusfunksjoner. Overført til lyd kan dette enkelt forklares som at alle tenkelige lydbølger kan fremstilles som en sum av deltoner. Dette prinsippet finner vi igjen i øret, der alle lydbølgene som treffer trommehinnen blir analysert som frekvenskomponenter i basilarmembranet. Frekvens- og tidsdomenet i lyd representerer altså bare ulike sider av det samme fenomenet. Denne dualiteten gjør at lydens byggesteiner kan observeres både som frekvens og tid på en gang.
Gjennom erfaringer i det elektroniske musikkstudioet på 1950-tallet oppdaget Karlheinz Stockhausen dette fenomenet i praksis. En analog oscillator kunne spille av pulser i tid, men ble hastigheten høy nok gikk dette over fra å være pulser til å oppfattes som frekvens. Hendelser i tidsdomenet forplanter seg til frekvensdomenet, noe som fikk han til å utvikle en teori der musikkens ulike bestanddeler kun representerte ulike områder av et og samme kontinuum. Elementer som form, frasering, rytmikk og tonehøyde var altså utrykk for det samme fenomenet, bare med ulik frekvens. Disse idéene er beskrevet i artikler som … wie die Zeit vergeht … (… hvordan tiden går …) fra 1957 og Die Einheit der musikalischen Zeit (Den musikalske tidens enhet) fra 1961.
Derfra var det ikke langt til å se på all lyd som mulig musikalsk struktur, eller all musikalsk struktur som mulig lyd. En lyd på et sekund kunne inneholde enorme mengder musikalsk informasjon, og en hel Beethovensymfoni kunne destilleres ned til et kort lydfragment.
De akustiske prinsippene som ligger til grunn for forholdet mellom frekvens og tid har ikke forandret seg, men det har derimot mulighetene til å undersøke dette fenomenet i praksis. Menneskelige bevegelser kartlegges og arkiveres nå ned til minste detalj. I denne tilsynelatende symbiosen mellom vårt biologiske liv og informasjonsopphopningene finner vi metodene for å arbeide med denne massen. Den kompakte massen som utgjør Der Ring des Nibelungen kan lett komprimeres ned til en varighet på et sekund, noe som gjør det lettere å se på Ringen som både spekter og tidsfenomen. Denne nye konsentrasjonen av historisk masse fremstår som en partikkel som er både tidsfenomen og spekter på en gang. Ringen reduseres til en rekke frekvenskomponenter som pulserer med ulik hastighet. Drar vi denne massen ut i det tredimensjonale rommet blir dette enda tydeligere, og vi kan gå fysisk inn i denne pulserende Wagnerpartiklen og observere den fra innsiden.
I vår utgave av dette historiske objektet er det megalomanske Wagnerske orkesterapparatet som skjulte seg inne i Bayreuths usynlige orkestergrav erstattet med en stor samling elektroniske lydkretser. På samme måte som historien om Wagner, er disse kretsene tvetydige og uforutsigbare. Gjennom såkalte circuitbendingteknikker opererer de elektroniske kretsene utover grensene for hva de egentlig tåler, med uventede utgaver av Wagnerpartikkelen som resultat. Det er i disse kretsenes sammenbrudd, i kretsenes ragnarok, at partikkelen fødes på nytt og biter seg selv i halen. Ringen er sluttet.
Installasjonen Ragnarok ble vist under Ultimafestivalen i september 2011 på Kunsthøgskolen i Oslo og i desember 2011 på NCCA (National Centre for Contemporary Arts), i Kaliningrad, Russland.
Elektronikkutvikling: Hans Wilmers
Programvareutvikling: Henrik Sundt
Elektronikkproduksjon: Hans Wilmers, Thom Johansen, Asbjørn Blokkum Flø
Takk til: Ultima, Notam, Halvard Djupvik
Lydopptak, lydmiks og videoredigering: Asbjørn Blokkum Flø
Videofotografi: Håvard Byrkjeland og Ivan Brodey
Foto: Ivan Brodey.
Foto: Alexandr Lyubin.