Fra vardøger til paranoia

Denne teksten av Asbjørn Blokkum Flø ble opprinnelig publisert på www.asbjornflo.net i forbindelse med produksjonen av installasjonen Dobbeltgjenger i 2014.

Doppelgänger […] a wraith or apparition of a living person, as distinguished from a ghost. The concept of the existence of a spirit double, an exact but usually invisible replica of every man, bird, or beast […] to meet one’s double is a sign that one’s death is imminent. (fra Encyclopædia Britannica)

I begynnelsen av Stanley Kubricks film 2001: En romodyssé ser vi en gruppe store aper, menneskets forfedre, samlet foran en monolitt. Det høye, sorte objektet har en truende effekt på apene som først reagerer med hyl og hopp, og deretter gradvise, forsiktige forsøk på å berøre objektet. Monolittene som tegn på avansert utenomjordisk teknologi og fremskritt går igjen gjennom filmen.

I installasjonen Dobbeltgjenger har monolittene en litt annen funksjon og form; de fremstår her i form av lyd. De sju tre meter høye stålmonolittene som utgjør installasjonen er lydproduserende objekter som transporterer lyden fra det offentlige rommet inn i installasjonens klangkropp. Klangkroppen består av lyden fra stedets offentlige rom som transporteres inn i den stedsspesifikke og immersive lydinstallasjonen.

Gjennom denne rekontekstualiseringen av det sosiale rommets lyd oppnår man en kritisk lesning av stedets sosiale strukturer i form av en massiv lydinstallasjon. Dobbeltgjenger blir slik en parallell, djevelsk materialisering av det sosiale rommet; gjennom installasjonens transformasjon av rommets lyd trer rommets ukjente sider frem. Dette er skyggeversjonene av den ”virkelige” verden – skyggeversjoner der ubevisste strukturer avdekkes. Forestillingen om en parallell verden virkeliggjøres i Dobbeltgjenger.

Å lytte til den sosiale lyden innebærer en analyse av de sosiale strukturene slik de fremtrer i rommet som lyd. Lyd i det sosiale rommet kan i utgangspunktet virke kaotisk, men under overflaten finnes mønstre som monologer og dialoger, fra kaos til lett gjenkjennelige strukturer. I installasjonen undersøkes disse strukturene, hva de representerer, og hva som skjer når de rekontekstualiseres inn i installasjonen.

Installasjonsrommet
Man ankommer installasjonen gjennom galleriets dør, og blir møtt av et svakt opplyst rom med sju tre meter høye belyste metallmonolitter. De aktiveres akustisk av elektromagnetiske armer, og omgir lytteren med et kontinuerlig skiftende romlig lydfelt som stadig henter nye lydstrukturer fra galleriets sosiale rom. Denne immersive lyden spenner fra en dypt buldrende kroppslig lyd til små korn av lyd som forplanter seg ut i rommet. Kombinasjonen av massiv lyd og nyansert akustisk metallklang gir en intens, sanselig lydopplevelse.

Fra vardøger til paranoia
Forestillingen om dobbeltgjengeren har en lang tradisjon i både litteratur og folketro. Fra den nordiske forestillingen om vardøger, til 1800-tallets forfattere som Edgar Allan Poe og Mary Shelley, finner vi denne skyggeløse tvillingeksistensen som formidler tegn og hendelser på tvers av tid og rom. Den engelske maleren Dante Gabriel Rossettis bilde How they Met Themselves (1864) viser romantikkens fortolkning av forestillingen om dobbeltgjengermyten. Et elskende par møter sin tvillingeksistens i skogen og kvinnen besvimer ved dette møtet med seg selv.

I Edgar Allan Poe’s novelle William Wilson, blir idéen om dobbeltgjengeren gjort om til en moralstudie der den tvilsomme hovedpersonen plages på det sterkeste av sin dobbeltgjenger når hans moral feiler. 1800-tallets fascinasjon for dobbeltgjengeren forplantet seg også inn i det virkelige liv, og beskrivelser av dobbeltgjengeropplevelser er tallrike, med øyenvitneutsagn fra bl.a. Percy Shelley, Abraham Lincoln og Johann Wolfgang von Goethe. Moderne legevitenskap mener å kunne gjenskape dobbbeltgjengeropplevelsen gjennom elektromagnetisk stimulans av hjernen, og kobler gjerne fenomenet med mentale sykdommer som schizofreni og paranoia.

Dobbeltgjengermyten som meningsdannende metafor
Uansett hvilken forklaringsmodell eller kontekst man ser dobbeltgjengerfenomenet i, så er det interessant å undersøke fenomenet som meningsdannende metafor. I folketroen ble dobbeltgjengeren ofte sett på som budbringer av sykdom, fare eller død. Dobbeltgjengeren er i sin nordiske variant vardøger et forvarsel, og varslet ofte om ulykker eller andre onde hendelser. I 1800-tallets forestillingsverden ble dobbeltgjengeren brukt som metafor på en splittet personlighet.

Det moderne kunstmuseet er med sitt sosiale utgangspunkt et interessant objekt for denne sosiale lydfortolkningen. I tillegg til å være et visningssted for samtidskunst, så er det moderne kunstmuseet også et sosialt møtested og utgjør i seg selv et mikrokosmos som er fullt av sosial og økonomisk kapital. Disse strukturene er unike utgangspunkter for en sosial klangstudie.

I installasjonen fremstår dobbeltgjengeren som en avdekking av det virkelige. Det akustiske rommet avkles sitt ytre skall og fremviser sine indre strukturer. En ny parallell versjon av dette rommet fremstår. Tilsynelatende det samme, men dobbeltgjengeren er aldri den samme, og i denne installasjonen kan dobbeltgjengeren varsle både fare og ulykke.

En kompleks, flerstemmig lyderfaring
Sosiale rom kan ved første lytting kun oppfattes som en tilfeldig vegg av støy, men alle som har forsøkt å føre en samtale i et støyende lokale vet at det faktisk er fullt mulig å klare dette, til tross for omkringliggende forstyrrelser. Erfaring viser at hjernen er i stand til å fokusere lyttingen inn i ulike lytteintensjoner, og dette er godt dokumentert i psykoakustikken. Lyden fra det sosiale rommet kan inneholde alt fra pinlig stillhet til pulserende strømmer av stemmer, glass, og musikk. Lydene har sin egen døgnrytme og forandres kontinuerlig gjennom de ulike dagene i uken.

I kortfilmen Truck Stop (1993) ser vi den kanadiske pianisten Glenn Gould der han raskt går inn i den komplekse veven av lyd, samtaler, stemmer og ulike sosiale settinger som finnes i hans lokale veikro. Mens kameraet gradvis zoomer inn på øret og fingrene til Gould kan man rett og slett føle hva han hører; en kompleks flerstemmig lydopplevelse. Dette illustrerer at den sosiale lyden ikke bare er en tilfeldig vegg av støy, men også en kompleks vev av sosiale intensjoner og klanglige nyanser. Dette er utgangspunktet for installasjonen Dobbeltgjenger.