Forestillinger om naturen

Denne teksten av Asbjørn Blokkum Flø ble skrevet under arbeidet med Analogikk i 2014.

Menneskelivet foregår stadig mer på det virtuelle plan og det sosiale flyttes over i de globale informasjonsnettverkene. Vi vever livene våre stadig tettere sammen med disse strukturene og det fysiske erstattes med virtuelle modeller. Men nye tendenser i både kunst og musikk vitner om en interesse for å arbeide på utsiden av dette. Det taktile og sansbare har noe som ikke uten videre kan gjenskapes i det digitale.

I de siste årene har det vokst frem en stor underskog av analoge elektroniske musikkinstrumenter. Gradvis har man oppdaget at det finnes måter å produsere elektronisk musikk på som ikke lar seg gjennomføre med skjermer og programmeringsspråk. Disse gamle metodene er ofte både mer inspirerende og klinger bedre enn tilsvarende metoder i det digitale domenet. Dette burde ikke komme som noen overraskelse, for musikkinstrumenter følger ikke noen form for naturlig evolusjon mot noe bedre.

Akustiske elementærpartikler
Under arbeidet i det elektroniske lydstudioet på slutten av 1950-tallet oppdaget komponisten Karlheinz Stockhausen (1928-2007) at om avspillingshastigheten på analoge pulser ble høy nok gikk signalet over fra å oppfattes som pulser til å oppfattes som en tonehøyde. Dette fikk han til å utvikle en teori der musikkens ulike bestanddeler kun representerte ulike områder av et og samme kontinuum. Elementer som form, frasering, rytmikk og tonehøyde var altså utrykk for det samme fenomenet, bare med ulik frekvens.

Denne enhetlige musikalske teorien der alle musikalske elementer kan sees på som ulike varianter av de samme impulsene, eller partiklene om du vil, kan sees på som symptomatisk på den musikalske modernismens fåfengte ønske om å formalisere alle aspekter ved musikken. Men den kan også sees på som en grensesprengende ny måte å tenke rundt musikk på.

Omtrent på samme tid introduserte komponisten Iannis Xenakis (1922-2001) en beslektet teori om bruken av sannsynlighetsfordelinger i musikalsk komposisjon og lydsyntese, såkalte stokastiske funksjoner. I de stokastiske syntesemetodene til Xenakis bruker han sannsynlighetsfordelinger for å manipulere individuelle verdier som om de var udelelige, akustiske partikler.

Forestillinger om naturen
Ved det felles europeiske partikkelfysikk-laboratoriet ved CERN i Genève har en i flere år prøvd å påvise eksistensen av en ny partikkel, Higgs-bosonet, også kjent som «gudspartikkelen». I juli 2012 kunne CERN annonsere at Higgs-bosonet var påvist ved ATLAS- og CMS-eksperimentene ved Large Hadron Collider-maskinen. Dette var den siste brikken som kom på plass for å dokumentere standardteorien for partikkelfysikk. Sammen med Einsteins relativitetsteori utgjør disse to teoriene pilarene som all fysikk og naturvitenskap hviler på.

Det er kanskje ikke mulig å virkelig forstå hva som har skjedd i fysikken de siste hundre årene om man ikke selv har fysikk som fagfelt. Allikevel har disse idéene forplantet seg inn i populærkultur, kunst og musikk, og som vi har sett var sentrale figurer i den musikalske modernismen som Stockhausen og Xenakis påvirket av slike idéer.

I Analogikk ønsker jeg å kombinere to områder for musikalsk komposisjon, analogt lydarbeid og akustikkens minste partikler. Ønsket om å bryte ut av det virtualiserte hverdagslivet men samtidig utforske lydpartiklenes minste bestanddeler kan virke motstridende. Men de analoge elektroniske lydkretsene er høyst sensitive instrumenter og i stand til å utforske musikalske muligheter av en annen type enn de digitale.

Ordet «fysikk» stammer fra gresk «physikos» som betyr «naturlig». Fysikken er rett og slett vitenskapen om naturen, og en kunst med partikler er på mange måter ikke særlig annerledes enn 1800-tallets romantiske landskapsmalerier. Begge arbeider med naturen som materiale. Det er i dette krysningspunktet mellom analog sensibilitet, fysikk, og forestillinger om naturen at arbeidet med Analogikk foregår.