Et tekno-sensorisk anti-ritual?

Denne artikkelen av Anita Hammer ble opprinnelig publisert på nettstedet www.kunstkritikk.no i forbindelse med visningen av Erotogod på Atelier Nord i Oslo i 2003.

I Erotogod er ikke Gud lenger bare seg selv (God is God), den første og den siste, og heller ikke bare “god” i god kristen (og muslimsk) forstand som antitetisk i forhold til den djevelske motpol. Gud er også “god” når det gjelder erotisk nytelse.

Med en tittel som ikke bare alluderer, men også bevisst bruker dobbeltheter i flerfoldighet, tekno-manipulerer utstillingen Erotogod seg inn i tradisjonen av “grenseoverskridende” utstillings- og performance-praksiser. Selv om slike grep ikke lenger kommer helt uventet, våger prosjektet seg langt utover rammene som postmoderne tilnærminger gjerne setter for seg selv. Det velreflekterte tekno-eksperimentelle teamet bestående av Ståle Stenslie, Knut Morken Skagen, Trond Lossius og Asbjørn Blokkum Flø, har i prosjektet Erotogod våget å ta fatt på “de store fortellingene”, de som kunsten og avantgarden, i tro postmodernistisk og postkolonialistisk ånd, en gang for alle har avskrevet som manipulerende konstruksjoner. Tekster fra forskjellige religioners skapelsesmyter – de som Joseph Campbell kaller de “egentlige” myter – er her satt sammen ved hjelp av digital teknologisk finesse. Men, som tittelen mer enn antyder, i Erotogod er ikke Gud lenger bare seg selv (God is God), den første og den siste, og heller ikke bare “god” i god kristen (og muslimsk) forstand som antitetisk i forhold til den djevelske motpol. Gud er også “god” når det gjelder erotisk nytelse.

Rom, performer-tilskuer
De ulike tekstfragmenter fra religionsmytologiene er i Erotogod presentert på en ikke-lineær måte. Tekstbrokker projiseres på lysskjermer som former et rom i rommet hvor den fjerde veggen er erstattet av en åpning. Her kan vi som er publikum stige inn i “det hellige” – dersom vi tør, da. For det som i vaskeseddelen beskrives som “a futuristic media altar linking auto-erotic touch to stories of creation”, ligner et speculum. Den tilskuer som går inn i rommet blir imidlertid møtt med høflig og vennlig assistanse som innebærer avkledning av de ytre lag av klær, og påføring av en cyber-drakt med sensorer som reagerer på berøring og fysisk stimulering. De kroppsdelene som engasjeres er lår, mage, bryst, håndledd, skuldre og bakdel, og det er ved å beføle seg selv på de steder som sensordrakten dekker at “tilskueren” er med på å “skape verket”. Verket kan betraktes som en hendelse som settes i gang ved taktile, visuelle og auditive stimuli, og som utgjør den totale multi-sensoriske opplevelsen av Erotogod.

Berøring av egen kropp via programmerte sensorer produserer lyd, bilde og bevegelse som gjør den individuelle tilskuer til interaktiv performer for resten av tilskuergruppen. Ideen om tilskuer/performeren som en representant og formidler av sakral fortolking gjennom kroppsbeføling er en del av konseptet, og definerer den speculære spake mellom bena som en alterskammel foran medie-alteret. Men hvilken kontrakt er det egentlig som inngås når man bestiger alteret? Som performer/tilskuer er jeg noe i villrede om i hvilken grad min selv-beføling er bestemmende for den skapelsesberetning som multi-sensorisk utspiller seg omkring meg, og i hvilken grad programmet gjør sine egne sekvenser, uavhengig av meg. Den dobbeltrolle som oppstår gjennom å skulle være en slags skapelsesprest, representant for “menigheten” av andre kunsttilskuere, samtidig som en oppleves som et eksperiment, er mildt sagt ambivalent, og egnet til å sette selv en flue i forlegenhet. Det kontraktdilemma som i performance-kunstens spede begynnelse var en fornyelse nettopp gjennom overskridelsen av kunstkontrakten, fungerer imidlertid ikke slik i Erotogod. I Erotogod fungerer det jeg vil kalle den uklare kontraktinngåelsen snarere som en hindring i å oppnå den sakrale virkning som prosjektet forfekter. Hvorfor er det slik?

Cyborg-myten
Når kunstnerne presenterer Erotogod som en “heavenly database” aktivert foran et “media altar”, er dette en bevisst ironisering, ikke bare over de religiøse tekster som tas i bruk, men også over en cyber-utopi som regjerte i visse amerikanske intellektuelle forskingsmiljøer på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. Koblingen mellom urgamle myter og ikke-lineære strukturer som cyber- og hypertekst ble – ved å koble det før-moderne og det postmoderne gjennom digital teknologi – lansert som et forsøk på å unngå modernismens linearitet. Donna Haraway’s Cyborg-myte fra 1989 uttrykker dette i klartekst. Denne “Cyber-ontologien” anser skillet mellom natur og teknologi som et konstruert skille, og oppfordrer til konstruksjon av mennesket som cyber-gud.

Å ugyldiggjøre tidligere antatte kulturbærende kategorier, og å ta i bruk digital teknologi som forlengelse av det menneskelige inn i det guddommelige, som man jo allikevel ikke tror på, er selve cyber-prosjektet. Når skapelsesberetningene – som eksisterer i kraft av den menneskelige inderlighet som er projisert inn i dem gjennom årtusener – digitaliseres med ironisk distanse, gjøres de til gjenstand for den velkjente postmoderne lek. I den grad Erotogod ønsker å produsere sanselig og sensuell guddommelig opplevelse, og vil formidle at guddommelig sanseopplevelse er alvor, blir prosjektet en korreks til religionenes fornektelse av sanselighet og sensualitet. Denne viktige og alvorlige erkjennelsen drukner imidlertid lett i den distanseringen som også pågår i prosjektet. Leken med et i seg selv lekende element, sensualiteten, kan dermed lett underminere “budskapet” om sanselig religion, som er det hete tema i Erotogod.

Rituell eller anti-rituell kontrakt
Erotogod formidler en spenning mellom ulike tilnærmingsmåter til virkeligheten, og til kunstkontrakten. Den ironiske fremstillingen fornekter den opplevelsen en som tilskuer kunne ha av et ritual. Ingenting er fjernere fra en rituell setting enn nettopp ironi. Ironien distanserer og umuliggjør den tradisjonelle rituelle kontrakt, som er kollektiv, og som bygger på felles oppfatning. Erotogod er en eksperimentell og individbasert forestilling. Den eksperimenterer med et publikum som blir gjort til individuelle “performere”, og stiller tilskueren “til skue” i et offentlig rom i utførelsen av en slags cyber-onani.

Performeren foran cyber-alteret representerer ikke samfunnet og gruppens fysiske og psykiske ve og vel, slik vi kjenner det fra “prestens” funksjon i rituelt baserte samfunn. I Erotogod blir “performeren” heller et redskap for å stille både teknologien og seg selv til skue. Det vi er vitne til blir derfor snarere et “skue-spill” enn et ritual. I et ritual er individet skjermet av. I Erotogod er individet utlevert. Kunstnerne tilkjennegir at prosjektet like mye er en vitenskapelig studie, som det er kunst. Det er en studie av individenes bruk av teknologi i forhold til kroppslig sansning. Det rituelle aspekt ved iscenesettelsen kan dermed betraktes som et anti-ritual, som ved sin flerdoble kontrakt negerer sin egen intensjon. Ingenting er lenger fra det religiøse enn distansen som ligger i ironiens reflekterende avstandtagen.

Den alvorlige leken
Skapelsesmytene, som i årtusener har ligget til grunn for opprettholdelse av samfunn og ideologiske overbygninger, er allemannseie. De låner seg sjenerøst til ethvert formål, uten av den grunn å forringes. Uttrykket “heavenly database” som brukes i beskrivelsen av prosjektet, må oppfattes metaforisk. Ikke desto mindre lever vi i en tid hvor troen på teknologi som kilde til evig ungdom, evig helse og evig liv for de fleste har avløst både troen på en bestandig guddom og overgivelse til organiske jordiske prosesser.

Den kultur som har frembrakt digital teknologi er en kultur drevet frem av avløsende patriarkalske samfunnssystem som har hatt som formål å underlegge seg “jorden”, herunder de kroppslige og fysiske begrensninger som er forbundet med organisk liv. Strukturelt sett låner de mytologiske tekstene seg imidlertid godt til rituelle, ikke-lineære fremstillingsformer – rytmiske elementer går igjen i form av gjentakelse og variasjon over enkelte fraser. Det er nettopp dette aspektet ved de hellige tekstene som peker tilbake på deres rituelle opphav, som er dans, sang og romlig, kroppslig tilstedeværelse. Dette kunne vært mye mer fokusert og utnyttet i Erotogod, både taktilt og visuelt. Ritualtekstene blir ikke tydelige nok.

Litt slemt kan en si at det er et paradoks når gutters lek med teknologi skal gjenreise kroppens, sansenærhetens og sensualitetens funksjon i det hellige. Ikke desto mindre er det viktig at denne problematikken blir belyst og fokusert på ulike måter i ulike medier. Det er modig av Flø, Lossius, Skagen og Stenslie å gi seg i kast med “de store fortellingene”. Det er fint at de leker med dem også. Men preformance-genrens lek med kontrakter er i dag mindre interessant enn det store alvoret som en merker ligger bak prosjektet. Det er dette alvoret som gjør Erotogod til et spennende prosjekt, og til et prosjekt som angår oss. Neste gang dette kompetente teamet gir seg i kast med mytologiene ønsker jeg meg en sensuell og sanselig kollektiv opplevelse som er innrammet og avskjermet av religiøst alvor. Jeg ønsker meg et rituelt digitalt ritual. Tekno-utopisk, kanskje?