Mikrophonie I

Da det ble foreslått å gjøre en konsert med musikk av nylig avdøde Karlheinz Stockhausen under Ultimafestivalen 2008 var min umiddelbare idé at vi burde spille Mikrophonie I. Stykket hadde en mystisk aura gjennom å være skrevet i en lite tilgjengelig grafisk notasjon, det var sjelden fremført, vanskelig å få tak i på plate og dessuten var det skrevet for en eksotisk besetning; en tamtam, to slagverkere, to mikrofonister, to lydstyrkeutøvere og to filterutøvere. Stykket var aldri fremført i Norge og partituret fantes heller ikke her.

Mikrophonie I inneholdt flere interessante musikalske konsepter. Det er kanskje det første stykket der mikrofonen selv blir sett på som et instrument og ikke bare som et lydverktøy, og det på en gjennomstrukturert måte. Stykket fokuserer i stor grad på den store klangverdenen som åpenbarer seg når man legger øret, eller mikrofonen, tett inn til et lydproduserende objekt.

Mikrophonie I ble fremført for første gang i Norge under Ultimafestivalen 2008 og i den sammenheng ga Notam ut tekstsamlingen Karlheinz Stockhausen, En pioner i utopia, den første norske utgivelsen med tekster om Stockhausens elektroniske musikk. Denne teksten er hentet fra denne tekstsamlingen.

I et filmopptak fra 1966 kan vi observere et tidstypisk bilde: Rundt en tamtam står seks svært korrekt antrukne herrer i streng, tysk etterkrigsstil; hvite skjorter, sort slips og kort, konservativ frisyre. Denne nærmest ingeniøraktig strenge akademikerstilen kjenner vi godt igjen fra et utall foto av datidens intellektuelle. Desto større er kontrasten til det vi hører på filmen, ulike former for hvesing og metalliske skrik som kommer skingrende ut fra tamtamen, som spastiske gester i et stykke musikk som må være et av Stockhausens mest støyende verker fra denne perioden. Verket vi hører er Mikrophonie I1 (1964), og de som spiller er Stockhausen-Ensemble2.

Men la oss gå fire år tilbake i tid, til avslutningen av Kontakte. Kontakte (1958-1960) for elektroniske lyder, slagverk og klaver, var Stockhausens første, og svært vellykkede, forsøk på å blande elektroniske og akustiske lyder. Riktignok kommer de elektroniske klangene tydeligere frem i versjonen som er for lydbånd alene, men versjonen for lydbånd og instrumenter har en rik og homogen klangverden med mange «kontaktpunkter». Dette kommer nok delvis av det faktum at mange av de elektroniske klangene består av syntetiske lyder som er basert på en stor mengde analyser av akustisk slagverkslyd. (I partituret til den elektroniske musikken blir de ulike syntetiske klangene bl.a. omtalt som «klokkeaktig» og «skinnaktig».)

Ved hjelp av analysene oppnår Stockhausen å skape et slektskap mellom de instrumentale og de elektroniske lydene. Den tekniske løsningen, hvor musikere spiller over et lydbånd, utviklet seg senere til å bli en slags standard. Men til å begynne med var det ikke Stockhausens idé at det skulle være slik. Ikke bare var selve realiseringen av Kontakte problematisk (han brukte over to år på dette halvtimes lange verket), men selve fremføringen kunne ikke bli slik han hadde håpet. Musikerne var opprinnelig ikke tiltenkt noe fast partitur, men skulle reagere fritt på lyden mens de samtidig styrte innsatsene til de ulike kanalene fra lydbåndet. Dette viste seg allerede fra første prøve å være en katastrofe, og deretter ble både partituret og lydbåndet fiksert.3

Stockhausens første forsøk på å kombinere elektronisk lyd og instrumenter hadde altså endt opp langt mer fiksert enn planlagt. Men han hadde ikke glemt idéen, og det var en «akustisk åpenbaring» som skulle gjøre den realiserbar. I forbindelse med stykket Momente (1962-64) hadde han kjøpt en to meter stor tamtam som han hadde hengende i hagen. Av og til når han passerte instrumentet fant han et objekt som han spilte med, for deretter å lene seg tett inntil instrumentet. Her kunne han høre alle mulige lyder; et vell av fascinerende mikrodetaljer.

Dette er et fenomen som de fleste av oss kjenner til; om man legger øret inntil et lydproduserende objekt så kan man oppdage detaljer som man ikke ante eksisterte. En dag kontaktet Stockhausen en tekniker fra WDRs studio i Køln, og fikk han til å sette opp en mikrofon ved tamtamen. Mikrofonen ble koblet til et filter, en volumkontroll og en båndopptager inne i huset. Stockhausen hentet en kurv full av objekter fra kjøkkenet, og improviserte med instrumentet og mikrofonen samtidig som teknikeren improviserte på volumkontrollen og filteret. Alt nokså tilfeldig mens lydbåndet gikk:

We recorded for about twenty minutes and then I walked in and said, let’s hear it. And I must say that what we both heard was so astonishing that we started embracing each other and saying, this is unbelievable, a great discovery. We heard all sorts of animals that I had never heard before, and at the same time many sounds of a kind I couldn’t have possibly imagined or discovered, not in the twelve years I had worked in the electronic music studio up to the time of that experiment.4

Det var rett og slett en barnlig glede over lyd, igangsatt av en auditiv nysgjerrighet, som skapte utgangspunktet for hele komposisjonen. Nå skal det sies at komponisten Pierre Henry alt i 1950 hadde skrevet et stykke musique concrète med tittelen Tam Tam I-IV som baserer seg på tamtam-lyder, og Stockhausen kjente til dette stykket. Men det viktige her er at komposisjonen og liveelektronikken kom som en konsekvens av lyttingen.

Etter denne innledende oppdagelsen startet en fase med eksperimentering og strukturering. Det viste seg fort at et notasjonssystem basert på en beskrivelse av hvordan man skulle spille, ikke var tilstrekkelig. To personer som gnikker en gummibit mot en tamtam kan gi to diametralt forskjellige resultater. Stockhausen benyttet heller en skala av beskrivende termer; ord som forteller noe om hvordan lyden klinger. Prasselnd, Krächzend, Tosend, Raschelnd, Murmelnd, Rassenlnd, Aechzend, Donnernd – det er langt fra Studie IIs eksakte sinustoneskala til disse vage betegnelsene. Likevel ga de muligheten til å notere ned abstrakte lyder på en slik måte at det faktisk gikk an å spille den samme gnikkelyden to ganger. Dermed var muligheten for å strukturere komposisjonen tilstede.

Med Mikrophonie I åpnet også Stockhausen for en mer fleksibel bruk av elektronikk enn de serielle teknikkene han benyttet på 50-tallet tillot, og dette første stykket for sanntidselektronikk (i Stockhausens verkliste) ble starten på en lang rekke slike verker som ble komponert utover 60- og 70-tallet. I stykker som Mikrophonie II, Mixtur, Solo, Prozession, Kurzwellen, Spiral, Pole, Mantra, Sternklang og Sirius finner vi stadig dette fleksible samspillet mellom utøver og elektronisk klang, slik vi hører det for første gang i samspillet mellom tamtam og elektronikk i Mikrophonie I. Men sjelden ble det like rått og samtidig strukturert.


  1. Karlheinz Stockhausen, MIKROPHONIE I (MICROPHONY I) for 6 players with tam-tam, 2 microphones, 2 filters with potentiometers (Universal Edition 1964), ca. 28 min.
  2. Sylvain Dhomme, MIKROPHONIE I (Kürten: Stockhausen-Verlag 2008 (INA / WDR 1966) – fargefilm med Alfred Alings, Harald Bojé, Johannes Fritsch, Aloys Kontarsky, Hugh Davies og Karlheinz Stockhausen.
  3. Robin Maconie, Other Planets, The Music of Karlheinz Stockhausen (Lanham, Maryland: The Scarecrow Press, Inc. 2005), s. 208.
  4. Karlheinz Stockhausen, Stockhausen on Music (London, New York: Marion Boyars 1989), s. 78.

Opptak fra Norges Musikkhøgskole, Lindemansalen. Ultimafestivalen 8. oktober 2008.

Asbjørn Blokkum Flø, elektronikk
Mats Claesson, elektronikk
Kjell Samkopf, slagverk
Kjell Tore Innervik, slagverk
Rob Waring, mikrofon
Jøran Rudi, mikrofon