Løgn og forbannet dikt

Denne teksten av Einar Øvrenget ble opprinnelig publisert i utstillingskatalogen til installasjonen Spranget på Kunstnernes hus i 1999.

Peer Gynt farer med løgn og forbannet dikt og Henrik Ibsens fortelling om Peer er et antiromantisk drama som bedriver en nådeløs kritikk av den selvgode nordmann. Peer Gynt er en romantisk fortelling om kreativitet og mulighet hvor blant annet løgnen opprettholder mulighetens tilstedeværelse.

Fortellingen om Peer er en fortelling om den usannhet som fremtrer med realiseringen av muligheter. Om den skyld Peer har overtatt og bærer. Om frelseren Peer.

I installasjonen Spranget er det ikke dramaet Peer Gynt som er i fokus, men snarere det bukkerittet som blir beskrevet i begynnelsen av verket. Dette bukkerittet over Besseggen ender som kjent i et sprang, og liksom rittet er dette spranget allment anerkjent som en ren løgn. Langt utover landets grenser. I Spranget skal vi imidlertid utføre både rittet og spranget og dermed vil vi oppleve at Peer ikke er en løgner i ordets vanlige forstand. Gjennom sin aktive deltakelse i installasjonen Sprangets virtuelle verden, tar brukeren Peers identitet – og blir selv en «løgner». Men løgnen skifter nå karakter, den fremhever en dypere usannhet. Mens Peers bukkesprang er historien om hvordan han forsøker å beherske virkeligheten gjennom løgnen, er Sprangets simulasjon et uttrykk for hvordan vi behersker virkeligheten gjennom virkeliggjøringen – og uvirkeliggjøringen.

I Spranget erfarer vi at Peer ikke lyver i den forstand at det er en uoverensstemmelse mellom hans påstand og det som virkelig er. Peer er sannferdig, og sannheten ligger i selve virkeliggjøringen. Det virkelige gjelder det som i sannhet er, det sanne svarer til det som er virkelig. Men selv om spranget er virkelig, finner det sted innenfor det uvirkelige, det usanne. Innenfor det som til enhver tid ikke får være. I Spranget kommer denne omkringliggende uvirkeligheten i tale. Det er ikke lenger løgnen om spranget som er i fokus; det er det virkelige sprangets usannhet. I Spranget fremtrer ferden over Besseggen som en hendelse som manifesterer seg i tekst og musikk. Rytteren velger stadig nye ruter som genererer stadig nye sammensetninger av tekst og musikk. Denne re-komposisjon gjennom rittet er samtidig en uvirkeliggjøring av tekstens og musikkens mulighet. Peer lyver ikke, han snakker sant. Men i og med at han er sannferdig er han også fanget i det usanne. Peer er dermed skyldig, og denne skylden kan han ikke velge seg bort fra ved noe veivalg.

Spranget er én hendelse, ikke mange; det er en opplevelse av de usanne sidene av Peers bukkeritt. Deltageren tar Peers identitet, men viser gjennom utførelsen av spranget at Peers løgn ikke primært er en fortelling om det uvirkelige, men snarere om en virkelig uvirkeliggjøring av det mulige. I Spranget påtar imidlertid Peer seg mer skyld enn hva man med rimelighet kan forlange av et menneske. Han påtar seg enhver rytters skyld, hver usannhet tilskrives Peer – og selv om bukkerittet og spranget alltid utføres, avsluttes det likevel aldri. I Spranget trer Peer frem som ansvarlig for brukerens uvirkeliggjøring – igjen og igjen. Det er i sannhet noe overmenneskelig ved Peer.

Et virkelig sprang er en begynnelse. I det daglige liv er spranget allerede foretatt og det er et uttrykk for den fullstendige absorbering i verden, for det mest konsentrerte bortfall fra seg selv; men et fall som likevel avdekker en verden – og et selv. Begynnelsen er med andre ord et forsprang hvor alt allerede er sprunget over – inkludert en selv – om enn på en skjult måte. Rytteren i Spranget konsentrerer seg om veivalg og sprang og sitter bokstavelig talt med ryggen til fortellingen om dette selvet. Det er ikke rytterens introspeksjon som frembringer fortellingen om seg selv, det er håndteringen av bukken.

Mens Ibsens beskrivelse reduserer Peers sprang til en ikke-hendelse, fører installasjonen Spranget Peers sprang inn i hendelsens verden. Men Spranget inviterer til en deltagelse i en virtuell virkeliggjøring hvor spranget ikke avsluttes på en endegyldig måte – slik det gjør i Ibsens beretning; virkeliggjøringen elastiseres, den utelukker ikke andre veier over Besseggen. Dermed åpner Spranget for et filosofisk sprang tilbake til selve virkeliggjøringen. I dette spranget behersker vi ikke lenger tingene, vi kaster oss ikke ut i verden; snarere springer verden i sin helhet på oss. Den melder seg som virkeliggjort og som fanget i det usanne. Gjennom å påta seg vår skyld setter Peer oss i stand til å se.

Frelseren Peer. Løgneren Peer.